De fleste champagnehusene går i arv fra generasjon til generasjon. Yvonne Seier Christensen bygde opp sitt fra grunnen av. Hun er født i Storbritannia og har nigeriansk bakgrunn. Hun jobbet i tolv år med markedsføring hos Saxo Bank i København før hun bestemte seg for at det var på tide å skape noe eget. Så gikk hun tilbake til skolebenken, studerte vinbruk og ønologi ved Plumpton College i England, og i 2017 åpnet hun sitt eget hus i Le Mesnil-sur-Oger, en av de 17 grand cru-landsbyene i Champagne.
Hun ga sin eksklusive serie navnet «Les Cinq Filles», oppkalt etter sine fem døtre. Underveis ble hun også medeier i to av Københavns mest kjente restauranter, Geranium og Alchemist. Vi spurte henne om hvordan det var å være nybegynner igjen, å være den eneste kvinnen i rommet og å bygge opp noe hun kan gi videre.
Du jobbet i tolv år med markedsføring hos Saxo Bank i København, før du gikk tilbake til skolebenken for å studere vinbruk og ønologi ved Plumpton College i England. Hvorfor begynne på nytt, og hva var det vanskeligste?
Tolv år i bankbransjen lærte meg hvordan man bygger merkevarer, hvordan folk bestemmer seg for hva de skal stole på, og hvor viktig det er å være presis. Gjennom å møte og samarbeide med så mange inspirerende mennesker kom jeg til et punkt hvor jeg ønsket å skape noe ut fra mitt eget perspektiv og min egen lidenskap – noe man kan holde i hånden, smake på og dele med andre.
Jeg har hatt det privilegium å bli kjent med og møte fantastiske kokker og sommeliere, noe som vekket min lidenskap for champagne. Jeg innså at hvis jeg ville gjøre dette ordentlig, kunne jeg ikke bare kjøpe et merke og ansette folk til å fylle flaskene. Jeg måtte selv sette meg inn i vinstokken, jorda og kjelleren. Så jeg begynte å studere igjen.
Det vanskeligste var ikke selve vitenskapen, selv om det var mye av den. Det var å være nybegynner igjen. Etter å ha vært den som hadde svarene i mange år, var det nå jeg som stilte spørsmålene – ofte den eldste i rommet, med hendene i jorden og mye å lære.
Når jeg ser tilbake på det, var det det beste jeg noensinne har gjort. Det var nettopp det å være nybegynner som lærte meg å stille spørsmål ved hvordan ting «alltid gjøres».

I 2017 grunnla du ditt eget vinprodusenthus i en restaurert vingård fra 1879 i Le Mesnil-sur-Oger, en av bare 17 grand cru-landsbyer i Champagne. I nærliggende Avize blir vingården din fremdeles pløyd med hest. Hvorfor var det så viktig for deg å gjøre alt selv?
For når det gjelder vin, kommer hver eneste snarvei til syne i glasset.
Avize er en enestående vinmark. Her produseres noen av verdens mest presise og langlivede Chardonnay-viner. Når man får det privilegiet å arbeide med et slikt sted, skylder man det sin fulle oppmerksomhet.
I Avize pløyer vi med hester, fordi en traktor komprimerer jorden, og sunn jord er alt. Røttene må trenge dypt ned i krittlaget. Det går tregere, og det er vanskeligere. Men det er også riktig.
Selve vingården stammer fra 1879, og det var viktig for meg å restaurere den i stedet for å bygge noe nytt. Champagne er en region med en rik historie. Jeg ønsket å bidra til denne historien, ikke å erstatte den.
Og som vinprodusent av første generasjon hadde jeg ingen arv å støtte meg på. Ingen familieeiendom, ingen navn på porten. Den eneste måten å gjøre meg fortjent til en plass her på, var å gjøre jobben selv og la vinene tale for seg. Og jeg tror på prinsippet «man lærer ved å gjøre», så jeg har i det minste prøvd alle oppgaver i bransjen minst én gang. Det er flott å kunne berolige de yngre som kommer for å jobbe sammen med deg: Hvis jeg kan gjøre det, kan du også gjøre det.
Premium-serien din, Les Cinq Filles («De fem døtrene»), er oppkalt etter dine fem døtre. Champagnene er økologiske og biodynamiske, laget med lite eller ingen tilsatt sukker, og serveres på Michelin-stjerne-restauranter over hele Europa og utenfor. Hva håper du at navnet sier om dem, og om dere som familie?
Jeg håper det fremgår at dette er et familiehus, selv om det er et ungt et.
Alle store champagnehus har sin opprinnelse i en person som bestemte seg for å skape noe som kunne videreføres. Å oppkalle vinene etter døtrene mine var min måte å si at dette ikke er et prosjekt. Det er en arv.
Jeg håper også at det sier noe om hva slags kvinner jeg ønsker at de skal bli: selvstendige, nysgjerrige og uten frykt for å gjøre ting på en annen måte.
Det gjenspeiles også i vinene. Økologisk og biodynamisk dyrking, lite eller ingen tilsatt sukker, ingenting å skjule seg bak. Jeg vil at de skal være ærlige viner, viner som viser nøyaktig hvor de kommer fra. Jeg vil gjerne tro at det er en verdi vi deler som familie.

Hvordan har du klart å oppdra fem døtre samtidig som du har bygget opp så mange bedrifter? Og er det noen av dem som deler din lidenskap for mat og vin?
Ærlig talt? Ikke helt, og ikke alene.
Jeg har lært at man ikke kan gjøre alt på en gang, men at man kan få gjort alt som betyr noe hvis man har klare prioriteringer. Døtrene mine har alltid visst at de kommer først, selv de dagene når vingården eller restaurantene krever oppmerksomhet.
Jeg har heller aldri forsøkt å holde jobb og familie helt adskilt. De har vokst opp blant kjøkken, kjellere og høstbord. Og de reiser sammen med meg og er med når jeg deler våre historier og mine champagner på nye markeder. De er stolte av å se meg forfølge min lidenskap i denne fasen av livet mitt, og jeg håper det inspirerer dem å vite at alt er mulig hvis de legger hele sin energi og sitt hjerte i det.
Når det gjelder mat og vin, har de alle en utmerket smaksans, sans for det gode og god kunnskap, og det vi liker best, er å samles rundt mat og vin. De støtter meg alle og bidrar på hver sin måte. Jeg ville aldri tvinge noen av dem inn i bransjen. Men hvis en av dem en dag ønsker å lage vin, står døren åpen, og vinstokkene vil stå klare.
I København er du medeier i to av verdens mest berømte restauranter. Geranium har tre Michelin-stjerner og ble kåret til verdens beste restaurant i 2022. Alchemist har to stjerner og serverer en smaksmeny som varer i seks timer eller mer, delvis under en kuppel i planetariumstil. To svært forskjellige kvelder. Hvilken passer best til deg?
Det er som å be meg velge mellom døtrene mine!
Geranium står for presisjon, ro og natur. Hver tallerken er komponert med enestående tilbakeholdenhet, og det er svært nær min oppfatning av champagne: ingenting overflødig, alt i balanse.
«Alchemist» er dristig. Den stiller spørsmål, den provoserer, den får deg til å se på mat og verden på en ny måte. Det er den delen av meg som forlot bankbransjen for å pløye vingårder med hester.
Så jeg antar at det ærlige svaret er begge deler. Geranium er måten jeg lager vin på. Alchemist er grunnen til at jeg i det hele tatt tok sjansen på å lage den.
Det begge har lært meg, er det samme: De beste kjøkkenene er opptatt av tekstur og kontrast. Det er nettopp derfor jeg mener at champagne hører hjemme sammen med maten, ikke bare før måltidet.
Din første virksomhet var Club Supercar, Danmarks første superbilklubb med delt eierskap, og du har ofte vært en av svært få kvinner innen bankvesenet og motorsport. Hva har du lært av å være den eneste kvinnen i rommet?
Å bli undervurdert er en gave – hvis man vet hvordan man skal utnytte den.
Når folk ikke forventer seg mye av deg, har du mulighet til å overraske dem. Du lærer også veldig raskt å la resultatene tale for seg selv, for ingen kommer til å gi deg fordelen av tvilen.
Det forberedte meg godt på Champagne, som fremdeles er en region preget av gamle familier og lange slektslinjer, og som fremdeles i stor grad ledes av menn. Jeg ankom som en utenforstående på alle mulige måter.
Det er derfor blindsmaking betyr så mye for meg. I år vant vår Cuvée Les Chapelles Blanc de Blancs Grand Cru 2017 gull ved The Champagne Masters, og vår Rosé de Saignée 2012 ble kåret til «Grand Master» ved The Drinks Business Global Rosé Masters – begge konkurransene ble bedømt i blindsmaking av Masters of Wine. I en blindsmaking vet ingen hvem du er. Det er bare glasset som teller.
Og det andre det lærte meg: Når du først er inne i rommet, må du holde døren åpen for den neste kvinnen.
Hva ville du bli da du var barn? Har disse drømmene gått i oppfyllelse, eller er det prosjekter som fortsatt venter på sin tur?
Jeg hadde aldri tenkt å følge en tradisjonell vei. Jeg hadde store forhåpninger og ambisjoner om å oppnå noe i livet.
Drømmene mine har gått i oppfyllelse på måter som overgår alt jeg noensinne hadde forventet. Å bo i forskjellige land, utforske ulike yrker, skape en vakker familie. Og nå, som vinprodusent, måles drømmene mine i tiår. Vinene jeg lager i dag, vil ikke vise sitt sanne potensial før om ti eller tjue år.
Så det er fortsatt mye jeg ønsker å gjøre. Jeg slutter aldri å drømme, men fremfor alt ønsker jeg at Les Cinq Filles skal bli et hus som døtrene mine vil være stolte av å føre videre. Jeg ønsker å oppmuntre andre til å drømme stort.


