De fleste som jobber med hester, lærer seg å forstå dem etter hvert som årene går. Mia Mattsson lærte det allerede som barn, og av grunner hun ikke ønsker for noen.
Mia er født i Sverige og er forfatter, foredragsholder og dyrekommunikator. Siden 1997 har hun arbeidet med hester som tilhører kongefamilier og olympiske ryttere, holdt foredrag fra Stockholm til Bahrain og skrevet tre bøker på svensk. Bøkene handler om hvordan hun kommuniserer med dyr, hennes redningsarbeid i krigssoner og den organiserte kriminaliteten som dyr blir involvert i.
I 1999, etter en konferanse om løshunder i Sofia, grunnla hun «Animals Without Limits», en internasjonal ideell organisasjon for dyr i krise. Organisasjonen drives utelukkende av frivillige, er registrert i USA og har kontorer i Stockholm og Stuttgart. Arbeidet har ført henne gjennom Balkan, Midtøsten og USA, og fra 2010 til 2014 drev organisasjonen et hospice i Napoli for løshunder og gamle hunder fra dyreinternater. I Napoli betaler organisasjonen fortsatt for sterilisering, kastrering og vaksinasjoner, redder syke løshunder og sender mat til et lokalt dyrehjem. Mia bor nå sør for Stuttgart sammen med hestene sine og forbereder seg på å lansere podkasten sin, «Beyond Words».
Vi snakket med henne om hvordan hun jobber, hvor evnen kommer fra, og hvorfor hun har begynt å skrive sin egen historie som 62-åring. Her forteller hun selv hvordan hun jobber.

Du liker ikke å bli kalt «dyrekommunikatør». Hva ville du da kalle det?
Folk kaller meg en dyrekommunikator. Jeg har aldri følt meg helt komfortabel med den betegnelsen, men jeg forstår hvorfor den brukes. Det jeg faktisk gjør, er å lese dyrets energi. Når jeg møter et dyr, merker jeg umiddelbart hva problemet er, og ut fra det kan vi finne ut hvordan vi skal gå videre.
Jeg har jobbet med dette på heltid siden 1997. I dag er jeg fullbooket, så de som kommer til meg, gjør det vanligvis fordi det virkelig er noe galt med dyret deres. Det er også derfor jeg setter så stor pris på redningsarbeidet. Der jobber veterinærene og jeg side om side.
Hva skjer egentlig når man setter seg ned sammen med et dyr?
Dyr snakker ikke, så jeg må låne menneskelige ord for å beskrive det jeg oppfatter. Dyr oppfatter verden i bilder og sender ut energier. Før jeg begynner, roer jeg ned min egen energi til jeg er nøytral, akkurat som sebraene og løvene som kan drikke side om side ved vannhullet.
Da må alle være stille, også eieren. Jeg bruker papir og penn, og jeg må sitte stille sammen med dyret. Jeg skriver ned det jeg oppfatter – følelsene, bildene. Så det er mine ord om deres følelser.


Til venstre: Mia i samtale med en kunde i Cotswolds i Storbritannia. Til høyre: en kunde sammen med Sunshine, en av Mias hester, som bidrar til at besøkende føler seg vel.
Er det en sak som har gjort spesielt inntrykk på deg?
Det var en løshund i Napoli som ble funnet på en bensinstasjon. Veterinærene undersøkte ham grundig, og det eneste de fant var et gammelt hull der en tann manglet. Senere satt jeg sammen med ham, og jeg nøs stadig og gned meg på nesen. Jeg sa til veterinæren: «Jeg tror det er noe i nesen.» Veterinærene så etter igjen og fant det. Den manglende hjørnetannen lå oppe i nesegangen hans.
Og når folk ikke tror på deg?
Jeg krangler ikke. En gang kjørte en klient meg fra Hamburg lufthavn, og hun spurte hvordan hun kunne vite at jeg ikke var en kvakksalver. Jeg sa: «Vel, det kan man jo aldri vite. Det får du se. Alt jeg har, har jeg fått gjennom muntlige anbefalinger.»
Når skjønte du for første gang at du kunne klare dette?
Det skjedde ikke over natten. Jeg begynte med hestemassasje, hvor jeg følte etter hvor hesten hadde vondt, og i 1997 begynte jeg å jobbe med dette på heltid. Da jeg var barn, fikk jeg alltid høre at jeg var så følsom.
Hvor tror du det kommer fra?
Det har en vond bakgrunn. Jeg vokste opp med overgrep i familien og har skrevet åpent om det. Når man lever slik, lærer man å merke stemningen i rommet før noe skjer. Jeg kunne kjenne at han var på vei hjem før vi hørte bilen hans. Sånt merker hunder også. Man prøver å gjøre seg så umerkelig som mulig, som en usynlig flue. Ikke se meg. Ikke rør meg. Det er da man lærer å lese energier for å overleve.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Jeg tror vi alle er født med denne intuisjonen, og at vi mister den på skolen, når vi lar andre tenke og føle for oss slik at vi passer inn.


Mias redningsarbeid med Animals Without Limits. Bilder: Animals Without Limits.
Du er svensk, du snakker med en svak amerikansk aksent, og du bor i Tyskland. Kan du fortelle oss litt om hvordan det kom seg?
Jeg er 100 % svensk! Det hele begynte med et spørsmål. Jeg jobbet i Stockholm med alle slags kunder – kongelige, Grand Prix-ryttere og folk med en liten familiehund. Og jeg begynte å tenke på dyrene i krigssoner. Ikke lenge etter fortalte en tidligere kunde meg om en verdenskonferanse for dyreredningsarbeidere i Sofia, så jeg kjøpte en billett. Jeg mener man må være der problemene er. Jeg fløy dit i 1999 med kofferter fulle av tepper og ble der i to år. Samme år startet jeg Animals Without Limits.
Deretter tilbrakte jeg to år i Bosnia-Hercegovina, under fredsbevaringsoperasjonen. Det var der jeg møtte mannen min, en amerikansk soldat. Først trodde jeg han var en slags fredsbevarer, mer i stil med Greenpeace enn militæret. Det tok mange dater før jeg fikk vite mer. Etter Bosnia kom Napoli, og herberget for gamle gatehunder og hester.
Nå bor jeg i Tyskland, og jeg snakker ikke tysk. Barna mine er 21 og snart 19 år og har både svensk og amerikansk pass. Når vi var på ferie, fant vi alltid først fram til nærmeste dyreinternat og hjalp til der i tre dager.
Du har jobbet med hester fra kongehuset og OL, skrevet tre bøker og holdt foredrag over hele verden. Føles noe av dette som en prestasjon?
Dyrene og barna mine sørger for at jeg forblir ydmyk.
Jeg skriver nå på min fjerde bok, om det jeg kaller «den andre siden» for dyr. Jeg holder også terapitimer sammen med psykologer, der barn og voksne strigler og går tur med hestene. Og «Animals Without Limits» er helt ikke-kommersiell. Jeg har aldri fått betalt av AWL. Det finansieres gjennom mine honorarer og bøkene.
Se kunstneren Gandee Vasan tegne Mia og Julia for Casi Voice.
Fortell oss om Julia.
Hun var en polohest. Da jeg fant henne, hadde hun blitt slått og utsatt for sult. Hun var bare skjelett. Nå, etter hvert annet kapittel i boka mi, går jeg bort til hestene. Jeg puster bare rolig og klamrer meg til Julia.
Hvorfor skrive en selvbiografi akkurat nå, og hvorfor på engelsk?
Det er først og fremst for barna mine. Jeg prøver å bryte den onde sirkelen. Jeg vil vise barna mine at man kan klare seg og gjøre noe veldig bra ut av livet sitt. Ikke gi opp.
Nå er jeg på jakt etter en engelsktalende litterær agent som virkelig tror på den, for den er åpen, ærlig – brutalt ærlig.
Hva hjalp deg gjennom de vanskeligste tidene?
Da jeg gikk gjennom en vanskelig skilsmisse, langt unna familien min, spurte jeg en dyreklinikk om jeg kunne rydde i dyreinnhegningene. I seks måneder måkte jeg snø klokka fire om morgenen, og det holdt meg på beina. Det var min måte å takle det på. Jeg sier ikke at det er løsningen for alle.

Etter 30 år, har du tro på hvordan vi behandler dyr?
Ja. Jeg har sett at situasjonen har blitt bedre. Men vi må fortsette å si fra. Vi kan ikke la oss kneble.
Hva ville du si til en kvinne som ønsker å stole mer på intuisjonen sin?
Våre egne tanker kan stå i veien for intuisjonen vår. Noen ganger må man stoppe opp og legge merke til hvilken stemme man lytter til. Er det den vennlige, første indre stemmen og følelsen, eller er det den gamle, negative?
Les mer om Mia her: miamattssonmercer.com. Hennes bøker om dyrekommunikasjon er utgitt på svensk under navnet Mia Mattsson-Mercer.
Om illustratøren
Gandee Vasan er en kunstner fra London, født på Sri Lanka, som har spesialisert seg på dyreportretter. Han var 23 år da Royal Society of Portrait Painters tildelte ham prisen for det mest fremragende verket av en ung kunstner, og fotografiene hans distribueres over hele verden gjennom Getty Images. Han tegnet Mia etter et av hennes egne bilder, som en gave til historien, og filmet prosessen underveis. Se flere av verkene hans på gandeevasan.com.
Alle bilder er gjengitt med tillatelse fra Mia Mattsson-Mercer. Tegning og video: © Gandee Vasan.


