Hvis du reiser gjennom Norge og besøker byen Moss, vil du se gigantiske bronsehoder som stikker opp av havet. Dette er «Troens voktere» – ansikter til mennesker som, til tross for motgang og krig, har bevart evnen og lysten til å være glade.

Velkommen til Bruce Naigles’ verden, der hver eneste skulptur er en oppfordring til medmenneskelighet, medfølelse, gjensidig støtte og kjærlighet til hverandre.

Et av hans mest kjente verk, «Den rettferdige», blir hvert år i mai presentert som skulpturen som tildeles vinnerne av Oslo Business for Peace-prisen.
En enkelt figur løfter «Livets hjul», en ufullstendig sirkel som krysses av det Naigles kaller «det forpliktende håndtrykket» – en påminnelse om at det etiske ansvaret må bæres videre av hver og en av oss, gang på gang.
Troen på samarbeid, solidaritet og menneskelige bånd er det sentrale prinsippet i Bruce Naigles’ kunstneriske filosofi. Han mener at skulptur er et språk – en påminnelse om at mennesker er dypt forbundet gjennom sine relasjoner til hverandre.
Atelieret hans i Moss, som er åpent for besøkende, er fylt med skulpturer, prototyper og uferdige verk som nesten virker levende. Hvert verk bærer på en betydning, personlige historier, livserfaringer og en vedvarende intellektuell dialog som er foreviget i bronse.
Bruce Naigles har levd et bemerkelsesverdig liv uten noensinne å ha jaktet på berømmelse. Han ble født i USA i en jødisk familie med røtter i Øst-Europa, og vokste opp med en kjærlig og støttende mor, som han fremdeles snakker om med dyp hengivenhet.
Som en ekte uavhengig kunstner reiste Bruce rundt i verden, studerte kunst og begynte sin karriere som billedhugger i Italia.
Senere ble han tildelt Bedi-Makky Foundry-prisen av National Sculpture Society i USA, stilte ut på Firenze-biennalen og tilbrakte fem år som lærling hos den anerkjente norske billedhuggeren Per Ung, en av Norges fremste figurative kunstnere.
Likevel, til tross for internasjonal anerkjennelse, er han fortsatt en usedvanlig ydmyk, ærlig og vennlig mann som hvert år i stillhet støtter veldedige formål for å hjelpe de som trenger det.

Jenta som ble til håp
Et av Bruce Naigles’ mest gripende verk er «Real Eyes Realize Real Lies» eller «A Choice», en skulptur som berører spesielt dypt de som selv har opplevd smerten ved en splittet familie.
Den er inspirert av en gammel jødisk lignelse som er gjengitt i Nilton Bonders bok *The Kabbalah of Money*.
Historien handler om to familier som lever under nøyaktig de samme forholdene: Hver enkelt person har albuer som bøyer seg bakover, noe som gjør det umulig for dem å spise selv.
I den ene familien tenker alle bare på seg selv og påfører hverandre lidelse. I den andre gir hver og en mat til den som sitter ved siden av seg – og den enkle handlingen skaper et paradis.
I midten av skulpturen står en liten jente.
Hun er den første som innser at det finnes en annen vei. En kvinne fra «paradisets familie» tilbyr henne mat, og etter hvert forstår jenta betydningen av denne gesten.
Deretter strekker hun ut hånden for å gi sin egen mor mat, og blir dermed den første som bryter likegyldighetens sirkel.
For Naigles er den lille jenta «Håp» – friheten til å velge annerledes og menneskehetens evne til å endre skjebnen til både en familie og samfunnet selv.
Hvis dette monumentet blir reist der beslutninger som påvirker millioner av menneskers liv blir fattet – i nærheten av parlamenter, internasjonale organisasjoner og andre maktsentre – vil det minne beslutningstakerne om at selv med våre felles menneskelige begrensninger er det ingen som kan reddes alene.



