Det er visse argumenter som stadig dukker opp i debatten om kunstig intelligens: AI kommer til å gjøre oss dumme. Når vi ikke lenger trenger å skrive egne tekster, søke etter informasjon, løse problemer eller bruke fantasien slik vi gjorde før, vil vi miste evnen til å tenke selv. Vi risikerer å bli passive mottakere i stedet for aktive deltakere i vår egen tenkning.
Bekymringen er kanskje forståelig. Men den er neppe ny. Gjennom historien har vi utviklet nye verktøy som har endret måten vi tenker, arbeider, kommuniserer og skaper på. Og nesten hver gang har det vært en frykt for hva vi kan komme til å miste underveis.
Man kan spore dette helt tilbake til Sokrates’ tid. Da skriftkulturen begynte å få større betydning i det antikke Hellas, uttrykte han bekymring for hvilke konsekvenser dette ville få for menneskets hukommelse, for kunnskapen og for vår evne til selvstendig tenkning. Det sies at han var skeptisk til å nedfelle ting skriftlig. Han mente angivelig at skrift ville svekke hukommelsen og gjøre oss dumme. Dette er riktignok en forenkling av hans synspunkt. I Platons dialog «Faidros», der Sokrates fremfører poenget sitt gjennom en myte om den egyptiske kongen Thamus, er det egentlige spørsmålet forskjellen mellom informasjon og ekte forståelse. Når kunnskap kan hentes fra skriftlige tekster, risikerer vi å slutte å trene opp vårt eget minne. Her ligger det selvfølgelig en interessant ironi. Vi kjenner til Sokrates’ skepsis til skrift nettopp fordi Platon skrev den ned. Og hvor ville menneskeheten vært hvis vi hadde tatt hensyn til denne bekymringen og begrenset bruken av skrift? Skrift gjorde det mulig å bevare og bygge videre på kunnskap på tvers av generasjoner, kulturer og avstander. Senere kom trykkpressen, fotografiet og datamaskinen. Ingen av disse teknologiene kom uten motstand.

Da fotografiet kom på 1800-tallet, fryktet noen at malerkunsten ville miste sin betydning. Hvorfor bruke timer, dager eller uker på å gjengi virkeligheten når et kamera kunne gjøre det på et øyeblikk? Men fotografiet tok ikke knekken på malerkunsten. Snarere bidro det til å gi den en ny retning. Kunstnerne fikk større frihet til å utforske uttrykksformer der målet ikke nødvendigvis var å gjengi virkeligheten så trofast som mulig.
Teknologien erstattet altså ikke bare en eksisterende praksis. Den bidro også til å åpne opp for nye kunstneriske muligheter. Vi sluttet ikke å skrive da tekstbehandlingsprogrammene gjorde det mulig for oss å flytte, slette og omskrive hele avsnitt med bare noen få tastetrykk. Men måten vi jobbet på, endret seg. Og kanskje er det nettopp der diskusjonen om kunstig intelligens bør ta utgangspunkt.
Selvfølgelig gjør ikke enhver teknologisk utvikling oss automatisk klokere. Teknologi kan også føre til at ferdigheter svekkes når vi slutter å bruke dem. Hvis du alltid stoler på GPS, kan du bli dårligere til å finne veien uten den. En som alltid tar frem kalkulatoren, kan miste noe av sin evne til hoderegning. Og en som lar AI sette ord på alle sine tanker, kan gå glipp av den intellektuelle veksten som følger av å prøve å gjøre det selv.
Men det er en forskjell mellom å miste en bestemt ferdighet og å bli mindre intelligent. Det at vi ikke lenger trenger å lære store mengder informasjon utenat, betyr ikke nødvendigvis at vi har mistet evnen til å forstå den. Heller ikke betyr bruk av digitale verktøy til visse oppgaver at vi har sluttet å tenke. Spørsmålet er snarere hva vi gjør med den kapasiteten som frigjøres. Hvis kunstig intelligens overtar rutineoppgaver og gir oss mer tid til refleksjon, problemløsning og kreativ utforskning, kan teknologien fungere som en intellektuell forsterker. Men hvis vi overlater spørsmålene, vurderingene og konklusjonene til maskinen, risikerer vi å redusere vår egen rolle i tenkeprosessen.
Det som teller, med andre ord, er ikke bare hva teknologien kan gjøre, men hvordan vi velger å bruke den.
Innen kunst og de kreative fagene blir dette særlig tydelig. En kunstner som bruker kunstig intelligens, kan få høre at vedkommende egentlig ikke skaper noe selv: at teknologien gjør jobben, og at mennesket reduseres til en som passivt gir en ordre. Men kunstnerisk praksis handler ikke utelukkende om teknisk utførelse. Det handler også om å utvikle ideer, konseptualisering, estetisk dømmekraft, eksperimentering, utvelgelse, foredling og evnen til å formidle noe meningsfullt.
En fotograf er like kreativ selv om kameraet registrerer motivet. Det samme gjelder en musiker som bruker synther, samplere eller digitale produksjonsverktøy. Og en forfatter mister ikke nødvendigvis sin egen stemme fordi et tekstbehandlingsprogram foreslår en annen formulering. Jeg synes det er tvilsomt å la selve verktøyet avgjøre om noe har kunstnerisk verdi. Det interessante er hva mennesket tilfører prosessen.

Kunstig intelligens kan utfordre oss intellektuelt, i stedet for å gjøre oss passive. Vi kan bruke den til å utforske motargumenter, undersøke alternative perspektiver, stille spørsmål vi ellers aldri ville ha tenkt på, og oppdage sammenhenger mellom fagområder.
En forfatter kan bruke AI som en kritisk sparringspartner. En kunstner kan eksperimentere med uttrykksformer som tidligere ville vært teknisk umulige å realisere. En student kan be om å få et vanskelig matematisk prinsipp forklart på fem forskjellige måter, helt til det endelig går opp for ham eller henne. I slike tilfeller erstatter ikke teknologien nødvendigvis tenkningen. Den kan til og med stimulere den. Men dette forutsetter at brukeren er aktiv, kritisk og nysgjerrig. AI kan gi overbevisende svar som er feil, ufullstendige eller misvisende. Derfor blir evnen til å vurdere kilder, utøve selvstendig dømmekraft og trekke på reell fagkunnskap ikke mindre viktig, men kanskje enda viktigere.
Og her møter vi Sokrates igjen. Hans filosofiske metode handlet om å stille spørsmål, utfordre forutsetninger og undersøke hva vi faktisk vet. Kanskje ville han ha vært skeptisk til kunstig intelligens. Men det er ikke utenkelig at han ville ha vært fascinert av muligheten til å bruke teknologien som utgangspunkt for stadig nye spørsmål. Det er selvfølgelig ren spekulasjon. Likevel illustrerer det et viktig poeng: En teknologi som gir oss svar, trenger ikke å sette en stopper for vår tenkning. Den kan også være der den begynner.
Når vi diskuterer om kunstig intelligens vil gjøre oss dumme, bør vi kanskje først spørre oss selv hva vi mener med intelligens. Er intelligens evnen til å huske så mange fakta som mulig? Å regne raskest? Å skrive uten hjelpemidler? Eller handler det også om å forstå sammenhenger, tenke kritisk, utøve skjønn og finne nye løsninger?
At en teknologi gjør noe enklere, betyr ikke automatisk at den gjør oss svakere. Noen ferdigheter blir kanskje brukt mindre, mens andre blir viktigere. Den virkelige prøven er om vi fortsetter å utvikle evnen til å forstå, vurdere, skape og tenke selv.
Kanskje vil fremtidige generasjoner se tilbake på vår tids bekymringer med samme forundring som vi kanskje føler overfor skepsisen til det å skrive. Men det betyr ikke at vi bør avfeie bekymringene. Tvert imot bør vi se nøye på hvordan teknologien påvirker læring, konsentrasjon, hukommelse og kreativitet, og være villige til å tilpasse måten vi bruker den på dersom vi oppdager negative konsekvenser.
Det finnes ingen naturlov som sier at teknologisk utvikling alltid innebærer fremskritt. Det avhenger også av verdiene, prioriteringene og valgene som ligger til grunn for denne utviklingen. Verktøyet forteller oss ikke hele historien om den som bruker det.
Sokrates fryktet at skriftkulturen ville svekke vår evne til å tenke selv. I dag er det nettopp gjennom det skrevne ordet at vi har tilgang til hans tanker, mer enn 2 400 år senere. Det burde gi oss noe å tenke over.
Kanskje er den største faren ikke at kunstig intelligens vil gjøre oss dumme, men at vi blir så opptatt av hva teknologien kan ta fra oss at vi overser hva den faktisk kan gi oss.
For menneskehetens største styrke har aldri vært evnen til å klare seg uten verktøy, men evnen til å skape dem, utvikle dem og bruke dem til å overvinne våre egne begrensninger. Det er ikke teknologien i seg selv som avgjør hvor kloke vi blir, men hva vi velger å gjøre med mulighetene den gir oss.


