Gå til hovedinnholdet

Hvorfor bytter de alltid til engelsk når jeg prøver å snakke fransk?

Har du noen gang prøvd å bestille en baguette i Frankrike på ditt beste fransk, bare for at bakeren skal svare på engelsk? Er fransken din virkelig så dårlig? Emmanuelle Stoessel, som hjelper utlendinger med å bosette seg i Provence, forklarer hva som egentlig foregår bak disken.

Akvarellillustrasjon av en kvinne med en skulderveske ved disken i et lite fransk bakeri, der hun strekker seg frem mens bakeren rekker henne en baguette, med kurver full av brød inne i bakeriet og en solfylt
Illustrasjon: Casi Voice

Tenk deg følgende.

Du har bodd i Frankrike i noen uker, kanskje noen måneder. Du har jobbet hardt med fransken din. Du øver på setninger i hodet, og kanskje til og med foran speilet, mens du prøver å få munnen din til å lage de beryktede, vanskelige franske lydene. Ja, til og med den pokkers franske «R»-en!

Og endelig er dagen kommet. Du er klar!

Du går inn i bakeriet.

«Bonjour, jeg vil gjerne ha en baguette, takk.»

Du klarte det! Cocorico! (Det er den franske hanen som galer i jubel.)

Du sa setningen din uten å nøle, med ditt bredeste smil og bare et snev av den herlige aksenten din.

Og så svarer bakeren: «Selvfølgelig! Noe mer?»

Og alt det harde arbeidet ditt ser ut til å forsvinne på et øyeblikk.

Er aksenten min virkelig så dårlig? Forsto hun noe av det jeg sa? Er jeg virkelig ikke i stand til å bestille en baguette på fransk?

Du går derfra med brødet ditt, men også med en liten skuffelse.

La oss nå gå bak disken et øyeblikk.

Bakeren hørte aksenten din, og hun tenkte noe helt annet: «Å, denne personen snakker engelsk! La meg gjøre det litt enklere for vedkommende. Og hei, her har jeg jo en sjanse til å øve meg litt!»

Hun er ganske fornøyd med seg selv. Plutselig husker hun småbiter fra engelskundervisningen på ungdomsskolen. For en triumf! Tilsynelatende har hun beholdt noe mer enn den legendariske setningen «Brian er på kjøkkenet og Jenny er på badet» – en setning som praktisk talt en hel generasjon franske skolebarn har vokst opp med!

Slik hun ser det, gikk alt helt strålende. Hun var imøtekommende, hun hjalp noen, og som en bonus fikk hun snakke engelsk!

I mellomtiden er du overbevist om at du har rotet det helt til.

Morsomt, ikke sant?

Jeg forteller deg denne historien fordi jeg stadig hører om denne frustrasjonen fra de utenlandske kollegene jeg jobber sammen med her i Provence.

«Emmanuelle, jeg skjønner det ikke! Jeg forbereder det jeg skal si, jeg gjør meg umake for å snakke fransk, og de svarer meg alltid på engelsk! Er fransken min virkelig så dårlig?»

Men det som får meg til å smile enda mer, er at jeg også kjenner den andre siden av historien. Den franske siden!

En blomsterbod på et utendørsmarked i Aix-en-Provence, med buketter og håndskrevne prisskilt under en rød- og hvit parasoll, og kunder som vandrer mellom bodene foran honningfargede steinbygninger.
Blomstermarkedet i Aix-en-Provence.

Når jeg tar med kundene mine til det lokale markedet, sier selgerne noen ganger til meg, helt begeistret: «Å, er de amerikanere? Flott! Da kan jeg øve på engelsken min!»

Og da bryter jeg inn: «Å nei, nei, nei! I dag skal vi snakke fransk!»

Noen ganger ser selgeren litt skuffet ut. De gledet seg jo så mye til å vise frem språkferdighetene sine!

I mellomtiden samler klienten min alt sitt mot for å be om tre tomater og et stykke ost på fransk.

Og der står jeg, midt i det hele, og prøver å sørge for at alle får øve seg på språket de kom for å snakke. Det er litt av en balansegang!

Saken er den at vi franskmenn har et ganske komplisert forhold til engelsk. Vi lærer det i årevis på skolen, men mange av oss føler oss aldri helt trygge nok til å snakke det. Så når en mulighet byr seg, er det noen som gleder seg over å kunne vise at de klarer å si noen få ord.

«Vent, vent! Jeg vet hvordan man sier det på engelsk!»

Og det synes jeg faktisk er ganske sjarmerende.

Fontaine de la Rotonde i Aix-en-Provence, en stor steinfontene med tre hvite statuer på toppen og bevoktet av bronseløver, der vannet spruter under en klar blå himmel med skyer og nakne plataner.
Fontaine de la Rotonde.

Jeg hadde nesten den samme opplevelsen da jeg bodde i USA.

I Washington, D.C. var det nok at noen la merke til aksenten min og spurte hvor jeg var fra. «Jeg er fransk.» Og så var vi i gang!

«Å, du er fransk! Bonjour! Je m'appelle…»

Dette blir vanligvis etterfulgt av et stort smil og det uunngåelige: «Jeg hadde fransk på skolen, men jeg har glemt alt!»

Og la oss ikke glemme: «Å, Frankrike! Paris! Jeg elsker Paris!»

Noen av dem hadde aldri engang satt foten i Frankrike, men det dempet absolutt ikke entusiasmen deres!

Slike reaksjoner fikk meg alltid til å smile. Det eneste jeg trengte å gjøre, var å nevne at jeg var fransk, og plutselig ville folk snakke et språk de ikke hadde brukt på mange år.

Selgerne på markedet mitt i Provence og amerikanerne jeg møtte i Washington hadde mer til felles enn man skulle tro!

Forskjellen er at i USA hindret de få franske ordene meg aldri i å fortsette samtalen på engelsk. Men i Frankrike kan et slikt plutselig skifte være veldig nedslående for noen som aktivt prøver å lære seg fransk.

Fordi det krever mot å snakke et språk man fortsatt er i ferd med å lære. Man leter etter ord, man gjør feil, man prøver på nytt. Og noen ganger vil man bare kjøpe en baguette uten å måtte bytte til engelsk.

Så når jeg forklarer markedsselgerne at kundene mine er der nettopp for å øve på fransk, forstår de det som regel med en gang og er mer enn villige til å spille med.

Selvfølgelig hender det at folk går over til engelsk bare for å spare tid, eller fordi de virkelig tror at de gjør det enklere for seg selv. Men det betyr ikke nødvendigvis at fransken din er dårlig.

Å bo i utlandet lærte meg noe viktig: Vi tolker instinktivt andres reaksjoner gjennom vårt eget kulturelle perspektiv, uten alltid å vite hva de egentlig tenkte.

Det er noe jeg elsker å formidle gjennom arbeidet mitt. Noen ganger kan forståelsen av kulturen fullstendig endre måten man opplever selv de enkleste hverdagslige samhandlingene på.

Så neste gang en fransk person svarer deg på engelsk etter at du har sagt din aller beste franske setning, må du ikke gi opp.

Bare smil og si: «Merci, mais j'aimerais bien continuer en français!»

De blir kanskje litt skuffet over å måtte legge engelskkunnskapene fra ungdomsskolen på hylla igjen… men kanskje du får en ekte samtale på fransk!

Solen går ned ved siden av silhuetten av Montagne Sainte-Victoire i nærheten av Aix-en-Provence, med skystriper på en dyporansje himmel og mørke trær i forgrunnen.
Solnedgang over Montagne Sainte-Victoire.

Bildene i denne artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Emmanuelle Stoessel.

Del denne historien

Meld deg på nyhetsbrevet

Gratis å lese, gratis å melde seg på. Nye artikler, samtaler og nyheter om arrangementer, rett i innboksen din. Du kan melde deg av når som helst.

Takk! Sjekk innboksen din for å bekrefte abonnementet ditt.